"Elevene SKAL kjede seg"

Da Dag Solstads roman Genanse og verdighet (1994) kom ut, ga forfatteren et intervju til tidsskriftet "Skolefokus". Der snakker han blant annet om litteraturundervisningen i skolen. Utdrag fra romanen finner du på side 475 i Spenn 3.


Intervju: Harald Skjønsberg

 

En grå og regntung mandag i oktober forlater den middelaldrende lektoren Elias Rukla sin bolig i Jacob Aalls gate for å begi seg til sitt arbeidssted gjennom nesten 25 år, Fagerborg Videregående skole. Han er en tanke tung i hodet etter at han kvelden før hadde konsumert litt for mye øl og akevitt, eller rettere, ”litt for mye akevitt, akkurat passe med øl.” Lite aner han at denne arbeidsdagen skal bli hans siste på den hederskronede gamle skolen, ja, som hans siste som lektor overhodet.

                Men det blir det altså. For etter at han i to timer har gjennomgått Vildanden for en gjeng forurettede elever – det er noe nytt at de ikke lenger kjeder seg med anstand, nå tillater de seg å være forurettet i tillegg – konstaterer han idet han skal gå hjem at det har begynt å regne. Som rimelig kan være, tar han fram sin paraply. Han gjør et forsøk på å slå den opp, en gang, to ganger, til og med tre. Men det er umulig. Han står der i skolegården på Fagerborg, han skal hjem, det regner og han får ikke opp paraplyen sin. Det må være dråpen i begeret – et sammenbrudd inntreffer. Han denger paraplyen mot vannfontenen i vilt raseri. Slår og slår. Elevene nærmer seg, mange av dem har matbokser i hendene, for det er store friminutt, de stiller seg i ring, betrakter ham lydløst.

                ”En stor blond pike så forbauset på ham, kunne han merke, og det gjorde også et par gutter fra avgangsklassen, ansiktene deres, som så latterlig forbauset ut, gjorde ham enda mer rasende. Han stirret på den store blonde piken. Fitte! ropte han. Spis maten din! Flesketryne! Og i det samme grep han paraplyen, sort og istykkerslått, og gikk mot dem med krum rygg. De vek til siden da han kom bort til dem (…)”

                Slik blir altså lektor Elias Ruklas lite ærerike sorti.

                Scenen er hentet fra ”Genanse og verdighet”, Dag Solstads siste roman. Enda en gang er det en lærer som inntar en sentral rolle i denne feirede forfatterens romaner. Som i ”Irr! Grønt!” fra 1969, ”25. septemberplassen” fra 1974, ”Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land”, fra 1982, der altså en representant for lærerstanden til og med pryder tittelen, som i ”Roman 1987”, og nå altså, i ”Genanse og verdighet”. Ikke underlig at man på yrkesgruppens vegne spør ham om hvorfor han på død og liv skal skildre alle disse lærerne.

– Skal standen føle seg smigret?

– Nei, nei, sier forfatteren og rister på sitt rufsete hode. – Overhodet ikke smigret, selv om alle de lærerne jeg skildrer er dypt anstendige mennesker. Jeg digger ikke lærere i og for seg. Er ikke interessert i dem. Er ikke interessert i pedagogikk heller. Jeg bryr meg ikke engang om å oppdra mine egne barn. I den siste boka ønsket jeg å fortelle om en mann som ikke fikk opp paraplyen sin. Og det var det.

– Men hvorfor gjorde du ham til lærer?

– Hva ellers skulle han være? Aksjemegler kanskje? Det forteller vel ingenting, at en aksjemegler ikke får opp paraplyen sin. Ja, i høyden sier det noe om kapitalismens elendighet, men det holder jo ikke. Poenget er å bli sett idet man ikke får opp paraplyen sin. Og lærere blir jo sett, ikke sant? Jeg skal fortelle deg en ting. Jeg var egentlig dypt ulykkelig over at jeg enda en gang måtte skrive om en lærer. I mitt opprinnelige manuskript er det tjue sider der jeg unnskylder meg overfor mine lesere fordi jeg atter skildrer en representant for lærerstanden.

– Men likevel, Solstad: Hvorfor absolutt lærere?

– Jeg har alltid vært opptatt av å skrive kjedelige bøker.

– Det har ikke lykkes deg.

– Kjedelige bøker i den forstand at de skal være uten ytre dramatikk, uten glamour. Og en lærers liv er uten glamour.

– Du kunne skrevet om sykepleiere, for eksempel? Det er ikke mye glamour der heller.

– En mannlig sykepleier? Nei, nå får du sannelig gi deg. For øvrig er lærerstanden viktig, på sitt vis, læreren står i en formidlerposisjon mellom framtid, nåtid og fortid, slik Elias Rukla gjør når han forteller sine motvillige og forurettede elever om Vildanden.

– Men timen hans er jo en pedagogisk katastrofe! Han legger bare ut sine egne sære teorier. Han kommuniserer overhodet ikke med elevene sine.

– Man skal da ikke kommunisere med sine elever! Læreren skal nettopp ikke kommunisere! Du og jeg kan kommunisere, vi er likeverdige, voksne mennesker, men elever er da ikke likeverdige med sin lærer! Han er dem overlegen. Det er hele poenget med lærergjerningen. De skal lære noe av ham, ikke omvendt.

– Men skal da elevene kjede seg?

– Visst skal de kjede seg! Det skulle bare mangle om de ikke kjedet seg når kulturarven ble gjennomgått. Det hadde ikke vært mye til kulturarv hvis det ypperste vi hadde innen litteratur fullt ut ble forstått og verdsatt av 18 år gamle, umodne mennesker, med banale såpeoperadrømmer i hodet. Skal man strebe mot landets høyeste allmennutdannelse, kreves det blant annet at man setter seg inn i Ibsens diktning, siden Ibsen altså var norsk, og det skal være kjedelig! Her har det forresten skjedd en kolossal forflatning. I dag har man ikke engang vett til å skamme seg hvis man ikke forstår seg på Ibsen.

– Hva er det du sier? Skal man skamme seg over sin vankunne?

– Naturligvis. Jeg er i og for seg villig til å akseptere at ikke alle mennesker leser bøker, ikke alle interesserer seg for litteratur. Men jeg forlanger en form for beklagelse. En samfunnsmessig beklagelse. I dag skryter jo samfunnstopper a at man aldri leser skjønnlitteratur! Og her har du noe av bakgrunnen til at Elias Ruklas elever tillater seg å være forurettet bare fordi de kjeder seg, slik de vitterlig bør. For den offentlige kulturen er blitt tilpasset ungdomsnivået, både i Norge og andre land. Jeg kommer rett fra Frankrike. Der fikk jeg høre noe dypt sjokkerende. I en avis hadde man spurt en del toppfolk innen politikk og næringsliv om hva de leste for tiden, hvilke bøker de hadde på nattbordet. Vet du hva mange svarte, i dette landet hvor filosofi og sofistikert tenkning har spilt en så vesentlig rolle? De leste Sofies verden av Jostein Gaarder! Ikke et vondt ord om boka i og for seg. Men at ledende personligheter i den europeiske tenkningens hjemland hiver seg over en ungdomsbok – det er dypt forstemmende, og vitner om forfall.

– Man kan ofte få inntrykk av at du ikke liker den oppvoksende slekt.

– Det er ikke spørsmål om å like. Men noe har gått fullstendig galt. For hvis du er dum, og 15 år, tilhører du i dag den norske eliten. Det 15-åringer synes er fint, det er stort og verdt å etterstrebe, nærmest per definisjon. Ta en type som Michael Jackson. Han skal liksom være det største innen moderne musikk, fordi han appellerer til ungdommen. Som om ungdom hadde noen verdi i seg selv, som om det var egenverd knyttet til det å være ung. Selv ikke i Rom under forfallet tillot man en slik forsimpling.

– Det virker som du er imot kulturell demokratisering.

– Min helt Elias Rukla ble sjokkert over seg selv når han tenkte en udemokratisk tanke. Men han er en mer forsiktig mann enn meg. Kanskje er jeg ingen demokrat. Jeg er tilhenger av ytringsfriheten, men jeg dyrker den ikke. På 1700-tallet var det ikke ytringsfrihet noe sted. Men det var en tid for store åndelige prestasjoner.

– I bøkene dine har vi møtt lærerstudenter, slik sett kan jo barneskolen sies å være representert. Vi har møtt lektorer i den videregående skolen, og høyskolelærere. Når blir ungdomsskolelærerne tilgodesett i en Solstad-roman?

– Aldri, aldri! Jeg vil ikke skrive om lærere mer. Hadde ikke tenkt å skrive om en lærer denne gangen heller. Men hva skal man gjøre da, når man først får ideen med en ødelagt paraply?

(Skolefokus nr. 4 1995)

 

 

Cappelen Damm

Sist oppdatert: 27.04.2010

© Cappelen Damm AS